Tranmaling

Under tradisjonsmaler Erlend Mæhlum sin studietur langs Helgelandskysten var det naturlig å legge turen ut til Myken, som er et fiskevær ytterst ute. Hadde på forhånd snakket med Bjørn Skauge som fortalte om husene som var malt med tranolje. På Myken regnet en brosmelever for å være den beste til maling. Brosmelever er feitere og dessuten billigere enn torskelever, men torskelever var også vanlig i bruk.

Ellers var det vanlig langs hele kysten å lage tran til maling av samfengt torske- og brosmelever, gjerne med noe seilever og ev lever av lyr. Tran laget av bare seilever var regnet som dårlig til maling. Til uthusmaling kunne det også bli brukt sildolje. Tran ble produsert i flere kvaliteter. Beskrivelsen nedenfor gjelder bruk av lyse, eller rå-tran, som  ble fløytt av levertønner etter hvert som trana i løpet av noen uker/måneder skiller seg fra levra med vanlig utetempratur. Men det ble også laget tranmaling av de tre typer tran som ble utvunnet ved damping av lever, såkalt lysebreing (bre lyse = smelte lever): tran (medesintran) , brunblank tran og den simpleste, bruntrana. 

Enkelte mener forøvrig at betegnelsen “lyse” bare gjelder tran som er dampet eller lysbredd. Ordet lyse har trolig sammenheng med at tran tidligere ble brukt som lampeolje. Tran lukter ikke så ille som mange tror, og en venner seg fort til den. Det vanligste argumentet ellers mot tranmaling, er at det ikke går an å male over den med annen maling. Men hvorfor male over god maling med noe som er dårligere og dyrere? Tørketiden er ganske lang, men kan reduseres betraktelig ved bruk av tørrestoff, sikkativ, som fås i fargehandelen.