Nautisk instrumentmaker

Sjøfolk har til alle tider hatt en ønske om å vite hvor de er og hvordan farvannet ser ut. Man tok tidlig i bruk enkle redskaper, som f.eks. loddet, for å sjekke dybden. Det var først på 13 – 1400-tallet at det begynte å skje en større forandring da magnetkompass og timeglass ble tatt i bruk i Europa. De enkle og grovere instrumentene ble erstattet med finere instrumenter som gjorde at sjøfolkene selv ikke kunne lage sine hjelpemidler. Man hadde derfor behov for instrumentmakere som kunne jobbe nøyaktig og systematisk. 

At man kunne måle vinkelen mellom horisonten og sola når sola stod på det høyeste, for derved å finne hvilken breddegrad man befant seg på, var lenge kjent. Vinkelmålingsinstrumentene utviklet seg fra astrolab og korsstav til oktant og sekstant. Finjustert treverk og messing ble byttet ut med små tannhjul, elfenben, ibenholt  og fint metall for å markere presise streker for grader og minutter. Presisjonsnivået økte og gjorde navigasjonen enklere og instrumentlagingen avhengig av fagfolk. Ekkoloddet kom i bruk i Norge på 1930-tallet og etter hvert forsvant loddsnora ut av bruk. I samme tidsrom kom gyrokompasset på banen, og på skip tok dette etter hvert helt over for magnetkompasset. I dag er det satelittnavigasjon som gjelder, men også disse instrumentene bygger på den gamle kunnskapen.

Instrumentmakernes oppgaver har alltid vært å lage, kontrollere, justere og korrigere den til enhver tid gjeldende flora av nautiske og gjerne også optiske instrumenter.