Vi har møtt gipsmakeren, Peder Alme
Handverkslaget har så utrolig mange dyktige tradisjonshandverkere blant sine medlemmer, og de favner så utrolig mange ulike og spennende fag. Et av disse er gipsmakerfaget, som er utdøende tradisjonsfag vi håper vil overleve fremtiden. Vi har besøkt en av de få som fortsatt driver faget, Peder Alme.
- Fortell kort om deg selv.
Navn: Peder Alme.
Bosted: Valderøya, Giske kommune i Møre og Romsdal.
Yrke: Gipsmaker med svennebrev.
Nettside: www.ornamentfabrikken.no
Sosiale medier: Facebook & Instagram
- Fortell om dine første opplevelser rundt faget ditt?
Min første opplevelse var på Ålesund Kunstfagskole, der jeg gikk rett etter videregående studieforberedende. På kunstfagskolen hadde vi innføring i alle mulige teknikker, blant annet modellering. Gipsstøping var en del av billedhuggerfaget, og der kom oppvåkningen. Vi modellerte byster, portretter og slike ting, støpte i gips. Jeg ble veldig opptatt av både disse materialene og av verktøyet. Etter kunstfagskolen søkte jeg meg til kunsthøyskolen i Oslo, på linjen keramisk kunst. Det var det som en gang var Kunst og håndverkskolen. Allerede i overgangen fra Ålesund til Oslo var jeg blitt obs på gipsmakerfaget, og forsøkte allerede da å få lærlingplass, men det er få lærlingeplasser i dette faget.
Det var ingen aktive lærlinger da; utifra de opplysningene jeg sitter på er det ca én lærlingeplass per 7 år i Norge. Da var det 4 år siden sist noen hadde gått opp til svennebrev som gipsmaker. Jeg tok svennebrevet mitt i 2017 og er den siste som har tatt svennebrevet i Norge.
- Lærte du noe om håndverk på grunnskolen da du vokste opp?
I grunnskolen hadde jeg både tekstil og sløyd, jeg tror jeg rakk å få med meg ganske god opplæring i disse fagene. Det var en forholdsvis god sløyd og tekstilopplæring på min skole. Det er veldig kostbart å undervise i praktiske fag. Den billigste undervisningen er en slik universitetsmodell, der en person underviser 200-studenter. I håndverksopplæring må en gjerne dele i grupper og ha stor lærertetthet. Hvis de som bevilger penger til utdanningssystemet vårt ikke forstår dette, da har vi et problem. Dette gjelder også i grunnskolen, på sløyd osv.
“Det er dette med å holde faga levende: Både store og små fag må leve på den måten at de har rekruttering og oppdrag. Om ikke de har dette, så forsvinner fagene. ”
-Hvilken type oppdrag får du vanligvis gjennom firmaet ditt?
Alt mulig, fra fasaderestaurering og ornament til modeller for industri, stukkatur som er takrosetter og gipslister og slikt innvendig.
Må du bruke det samme materialet som opprinnelig når du restaurerer?
Ja det er et antikvarisk prinsipp. Men av og til må en i slike sammenhenger tenke litt praktisk, også. En del gipsstukkatur er ofte laget direkte på plassen, mens vi gjerne utfører dette på et verksted, av og til med nyere teknikker. Fasadeelementer i Ålesund er ofte formstøpt på verksted, og så montert på fasaden. Her må en gjerne inn og reparere på ting der hvor fasadeelementene befinner seg. Dette blir gjerne en annen teknikk en det opprinnelige, men vi bruker tradisjonelle materialer og faget er tradisjonelt. Arbeidet mitt veksler veldig mellom verkstedarbeid og det å være ute på bygg. En må være praktisk i møte med alle objekt og teknikker. Men tradisjonelle materialer og teknikker gjelder like fullt. At noen står i en tradisjon betyr jo også at det kan endre seg over tid, men at det er en handverksmessig sammenheng over tid.
Du gikk på kunsthøyskolen i Oslo, Betyr det at du av og til beveger deg i grenselandet mellom kunst og håndverk i dine arbeider? Hvor går denne grensen etter din mening?
Jeg mener det er en forskjell på det en kan kalle åndsverk og det en kaller håndverk. Om en arbeider helt kunstnerisk, så vet en ikke nødvendigvis hva resultatet skal bli. Men når jeg skal lage rosetter, for eksempel, så blir det andre parametere som påvirker: Oppgaven kan bli mer bestemt og spesiell dersom det er en restaureringsjobb. Utrykket kan være kunstnerisk, men utøvelsen har helt andre parametere. Jeg tror også at dersom en skal utøve et fag, så må en ha et helt annet forhold til økonomi enn det en kaller åndsverk. Jeg må kunne fortelle kunden hvor lang tid jeg skal bruke og hvor mye det vil koste. En forfatter, for eksempel, er en kunstner: Forfattere får honorar og slikt, men de setter ikke opp en pris på forhånd. Det er mindre rom for kompromiss i kunsten enn i håndverket; alt vi gjør som håndverkere stilles inn i forhold til pris og tidsbruk. Men det er interessant å arbeide innenfor slike rammer.
Foto og illustrasjoner fra Peder Alme sitt arbeid.
Du var lærling på Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Dette er regnet for å være en av de faglig sterkeste restaureringsmiljøene i Norge. Hvordan var det å gå i lære på en slik plass?
Det var bra i Nidarosdomen. Jeg fikk også lære mengder av andre ting, det er mange fag i sving der. Det var rom for å gjøre en del spesielle ting som en ikke ville kunne gjøre andre steder. Jeg var også lærling i Oslo, på Gipsmakeriet. Det var også veldig bra. Der fikk jeg god erfaring med montering av stukkatur ute i feltet. Jeg lærte også endel andre teknikker, andre måter å gjøre ting på.
Du starter for deg selv i ganske ung alder og med et sjeldent håndverk. Var du trygg på at du kunne leve av dette faget?
Nei, jeg var ikke trygg på det. I dag har jeg flere bein å stå på. Jeg underviser i kunstfagskolen i Ålesund. Jeg har en bredere erfaring enn bare gipsmakerfaget, jeg har jo kunstutdanningen. Jeg har fått masse jobb med den også, hovedsakelig i forbindelse med undervisning. Jeg var ganske trygg på at jeg ville få en del arbeid innenfor gipsmakerfaget.
- Hva liker du best med yrket ditt?
Jeg liker veldig godt at det er så manuelt. I det legger jeg det at det er ganske enkle materialer. Man lager alt selv, fra tegning til verktøy osv. Man har ikke en maskinpark, dette er et veldig manuelt håndverk, selv i dag.
“Det er viktig å arbeide for å ha levende håndverk. Jeg har ikke så veldig tro på romantikk, det må handle om å lære opp folk. Vi må lære opp nye håndverkere, men vi må også lære opp de som styrer. Vi må ta vare på dette faget fordi det er nyttig, ikke fordi det er romantisk eller koselig.”
- Hvorfor bør folk benytte seg av tradisjonsfaget du driver med, i forhold til å benytte seg av industriprodukter?
Dette er et spesialfag. Det finnes ingen gode, industrielle alternativ til dette håndverket. Dette gjelder spesielt i restaureringssammenheng. I dag har vi industrielt framstilte takrosetter, men innenfor restaurering må en nesten bruke håndverket. Det har med forståelse for hvordan ting ble laget før. Hvis man prøver seg med industriprodukt på restaurering, vil man sannsynligvis ikke finne noe som passer godt inn i stilen. Restaureringen er knyttet til et håndverk. Om det ikke er noen som kan disse fagene, så har ikke kundene noe alternativ: Da må kunden gjerne velge noen dårlige alternativer. Når andre håndverkere prøver seg innenfor dette faget uten å kunne faget, da blir ofte pris og resultat der etter.
- Hvordan anser du sjansene for ungdom å få jobb innen dette faget?
Den er ganske liten, i og med at faget er så lite. Dette begrenser seg selv. Dette er også litt avhengig av hvor man bor. Jeg har hele tiden hatt Ålesund i bakhodet. I tillegg er det også en del gipsmakere i Oslo.
I Bergen tror jeg ikke det finnes noen gipsmakere, men noen murere tar på seg slike fasadeoppdrag med ornamentikk.
- Tror du tradisjonsfaget ditt vil overleve de neste 50-åra? Hva mener du bør gjøres for at vi sammen kan sørge for at det overlever eller at det blir mer brukt?
Ja, jeg tror dette faget vil overleve, 50-år er ikke så lenge, men faget vil nok endre seg litt.
- Når du ser tilbake på din yrkeskarriere, hva er du mest stolt av?
Hmm, kanskje en del av fasadejobbene her i Ålesund som har blitt ganske bra. Jeg er stolt av de jobbene, fordi jeg mener dette er veldig viktig å bevare. Fasadeornamentikken har vært veldig utsatt i denne byen her gjennom mange år: Tradisjonen har i stor grad vært at de fjerner ornamentikken. Jeg har kommet inn som en aktør som kan endre på dette. Det er mye arbeid som gjenstår i å spre denne informasjonen. Byen forsvinner litt og litt, del for del. Vi trenger å bevare de flotte ornamenterte bygningene her i Ålesund.
- Har du noen hjertesaker innen tradisjonshandverket du ønsker å dele med andre?
Det er dette med å holde faga levende: Både store og små fag må leve på den måten at de har rekruttering og oppdrag. Om ikke de har dette, så forsvinner fagene.
- Tror du Handverkslaget kan utgjøre en forskjell for å ivareta håndverkstradisjonene?
Ja, innenfor det å arbeide for at man innenfor restaurering bruker håndverkere for å ta vare på det som er laget av håndverkere før. Dette er en viktig jobb for å ta vare på tradisjonene, dette kan ikke bare skrives ned, håndverket må utøves. Dette må en holde fokus på hele tiden i forhold til alt fra utdanningsmyndigheter til Riksantikvaren.
- Hva er dine forventninger til og ønsker overfor Handverkslaget i de kommende årene?
Det går litt på det samme. Det er viktig å arbeide for å ha levende håndverk. Jeg har ikke så veldig tro på romantikk, det må handle om å lære opp folk. Vi må lære opp nye håndverkere, men vi må også lære opp de som styrer. Vi må ta vare på dette faget fordi det er nyttig, ikke fordi det er romantisk eller koselig.
