Tusen år med brytning av kleberstein tok nettopp slutt…
Av PER STOREMYR, 12. desember 2017: Det er ytterst vanskelig å skaffe kleberstein til restaurering av Norges middelalderkirker. Til og med avisene har fått det med seg. Ved Nidarosdomen, Stavanger domkirke og i Bergen klør man seg i hodet: Det finnes ingen kleberbrudd i drift i Norge! De har blitt offer for globalisering. Hva er redningen? Kan man lære av hvordan kleberstein ble tatt ut manuelt i gamle dager? Kan man låne kunnskap fra et tilgrensende fagområde, nemlig bruk av kalkmørtel? De gamle bygningene trenger også sårt til god kalkmørtel! Problemet har vært at kunnskap om gammel kalkproduksjon har lagt nede i mer enn 50 år. Men nå produseres det brent kalk som aldri før i små «middelalderovner». Håndverket har blitt aktivt vekket til live gjennom eksperimentell virksomhet. Støttet av kulturminnevernet. Kan vi også vekke det gamle steinbryterhåndverket til live igjen? Til glede for restaurering?
Manuell brytning av kleberstein med hakker ved Otta i 1918. Slik brytning foregikk helt opp til 1930-tallet i Norge. Kan man ta denne gamle tradisjonen i bruk igjen? Det er den klassiske metoden for å bryte myk stein – den har vært i bruk for store byggeoppgaver siden de gamle egypternes tid. Fra N.S. Beers klebersteinsbrudd, Grandalen, i drift til 1935. Foto: Norges Geologiske Undersøkelser sitt arkiv.
Klebersteinslandet som åndet ut
Hvorfor er det slik i kleberlandet Norge at man ikke får tak i stein? I middelalderen var minst 80 kleberbrudd i periodisk drift som kilde til bygningsstein. Mot slutten av 1800-tallet var det vel 30-40. Nidarosdomen alene fikk stein fra totalt 25-30 kleberbrudd i middelalderen, gjennom gjenreisning fra 1800-tallet og frem til i dag, og annen stein fra ytterligere 30-40 brudd. Mer enn 200 kleberbrudd har vært i drift opp gjennom historien i Norge, helt fra steinalderen.
Men nylig ga det siste aktive bruddet opp, Pillarguri ved Otta, etter at alle andre brudd har vært nedlagt i lang tid. Nå importerer Norsk Kleber på Otta kleberstein fra India for å fortsette produksjon av tradisjonsrike kleberovner. For restaureringsoppgaver spilte ikke nedleggelsen noen stor praktisk rolle; Otta har sjelden forsynt stein til restaurering. Men symbolverdien er åpenbar!
NEDLAGT: Del av pillarguribruddene ved Otta i 1998. Det siste aktive kleberbruddet i Norge. Foto: Per Storemyr
Nidarosdomen klarer seg – så vidt: De benytter gjenliggende blokker i det nedlagte bruddet ved Grunnes i Målselv (Troms) for sin restaurering. De er ikke helt fornøyde med steinegenskapene og undersøker for tiden en ny forekomst i Nordland (Dalhaugen nord for Mosjøen) sammen med Norges geologiske undersøkelse. Steinen er hard og kan brukes til utsatte detaljer på domen.
Grunnes og Dalhaugen har nokså passende stein for mye av den restaurering som nå foregår. For vi må huske på at Nidarosdomen er en gjenreist katedral. Og gjenreisningen fant sted med til dels helt andre klebersteinstyper enn de lokale som ble brukt i middelalderen. Dessverre var flere av de «nye» steintypene av ytterst slett kvalitet: «Grytdalstein» (Gauldal) og «Bjørnåstein» (Mosjøen) er beryktet, «Kviknestein» (Kvikne) begynner å bli det. Det er først og fremst for å bytte ut slik dårlig stein man nå trenger ny stein. Men man trenger også stein for å «re-restaurere» middelalderske deler. For slike oppgaver har man – dessverre – ikke stein av «middelalderkvalitet» for hånden.
Siden restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen (NDR) er et senter for restaurering i hele Norge, og har vært det gjennom store deler av 1900-tallet, har mange andre restaureringsprosjekter nytt godt av deres steinbrytning. NDR har faktisk vært en nær enerådende leverandør til slike arbeider i lang tid, bl.a. til Stavanger domkirke. Som i sin tur fikk rasket sammen litt stein i Ottadistriktet for noen år tilbake for å få fikset vestfrontgavlen, som var ødelagt. Ellers ser det ytterst mørkt ut.
Import som redning fra uføret?
I miljøet snakkes det om at import fra nåtidens store produksjonsland som India, Brasil og Kina kan bli redningen. Men man kvier seg: For alle vet at det finnes grei stein i mange gamle kleberbrudd i Norge. Ved å importere fra fjerne steder, så har man dessuten liten eller ingen kontroll på steinkvalitet. Og man kan potensielt havne i en situasjon der man promoterer elendige arbeidsforhold, selv om den internasjonale natursteinsindustrien for en stor del nå er mekanisert. Man kan ikke lengre importere fra Handöl i Sverige, for dette bruddet er også lagt ned (2013), men brudd drevet av firmaet Tulikivi i Finland skal visstnok fortsatt være i drift, selv om kvaliteten nok ikke passer godt til mange av restaureringsoppgavene i Norge.
SVERIGE: Klebersteinsbruddet ved Handöl i Jämtland er lagt ned. Her i full drift på slutten av 1990-tallet. Kjedesaging av blokk. Foto: Per Storemyr
Hvordan har man havnet i et slikt uføre? At det ikke er mulig å skaffe litt lokal eller regional eller norsk eller nordisk kleberstein til restaureringsformål? Det er ikke titusenvis av tonn vi snakker om, men noen få tonn i året. For det er jo ikke noe mål å skifte ut kleberstein på middelalderbygningene, det er et mål å bevare steinene på plassen sin. Men noen ganger er de gamle stein blitt så dårlige av forvitring at de ikke står til å redde.
Svaret er komplekst – det har å gjøre med Norges geologi, kleberkvaliteter, tradisjoner, kunnskap, og ikke minst med industrialiseringen og mekaniseringen av landet gjennom de siste 100 år. Med andre ord er det også et prisspørsmål, nå som arbeidskraft er så svimlende mye dyrere enn materialet selv. Det har også å gjøre med Kulturminneloven: De fleste gamle klebersteinsbrudd er automatisk fredet, fordi de var i drift før reformasjonen (1537). Skal det for all fremtid bety at det ikke er mulig å skaffe seg litt stein i slike brudd for å restaurere en bygning – som kanskje fikk stein fra akkurat dette bruddet i middelalderen?
Geologi og kvalitet, tradisjoner og kunnskap
Det er svært mange kleberforekomster i Norge – av ytterst varierende størrelse og kvalitet. De fleste er små, inhomogene, fulle av sprekker og skifrig berg – og dermed vanskelige å drive med moderne storskala-metoder (linesaging, kjedesaging). Det er bare i Vågå-Sel-Ottadistriktet at virkelig storstilt kommersiell utnyttelse har forekommet gjennom de siste 100-120 år. Og selv her er de mange forekomstene nokså smålåtne i internasjonal sammenheng, og små i forhold til de enorme forekomstene langs svenskegrensa i Nordland (Linnajavri) – som av ukjente grunner aldri har vært benyttet av mennesker.
I andre deler av landet kan forekomstene være så små at de allerede er nærmest uttømt ved manuell brytning helt fra middelalderen av, eller de er drevet på en måte som gjør det svært vanskelig å starte ny drift (overheng, skrot som stenger osv.). Likevel er det mange brudd som fortsatt har potensialer for ny, småskala drift for begrensede restaureringsformål. Eksempler finnes i Østfold, Oppland, Hedmark, Aust-Agder, kanskje i Hordaland, i Trøndelag, Nordland og Troms.
KLEBERBRUDD: De viktigste klebersteinsforekomstene i Norge. Storparten av forekomstene har eldre og/eller nyere brudd. Kart modifisert fra mineralressursdatabasen til ngu.no.
De store kvalitetsforskjellene mellom ulike forekomster (og innad i enkeltforekomster) medfører at det ikke sjelden er vanskelig å tenke seg bruk av kleber fra f.eks. Ottadistriktet ved restaurering i Trøndelag. Ottasteinen er stort sett grålig og svært myk, «Trondheimskleber» er vesentlig hardere og mer blålig. Slik kan vi liste opp ulike kleberstein som er benyttet i ulike deler av landet. «Stavangerkleberen» er f.eks. av en myk og året type, men igjen annerledes enn Ottastein, og dessuten vet vi ikke ennå hvor den ble brutt i middelalderen. Den første klebersteinen til Bergen kom fra Bømlo omkring 1100, den var knallhard (om man kan si dette om en kleber…) og ble senere erstattet med mykere typer fra mer lokale forekomster. Det samme skjedde i Trondheim, men her brukte man en myk og grønn «kollega» av kleberstein fra 1000-tallet av, nemlig klorittskifer.
De ulike klebertypene bidro til forskjellige steinhoggertradisjoner i ulike deler av landet, men også i ulike perioder på samme sted. Dette vil sjelden andre enn steinhoggerne selv kunne se og beskrive; det dreier seg om finstemte saker i trekanten håndverker-verktøy-material.
Et godt eksempel har vi fra restaureringen av Nidarosdomen etter 1950-tallet: Der ble steinhoggerne så «hekta på» en homogen kleberstein fra Kvikne at de rent fram glemte hvordan tidligere generasjoner kunne bryte og hogge vanskeligere kleberstein, som ble benyttet bare noen tiår tidligere (og i middelalderen). Kviknesteinen er for øvrig en viktig kandidat til utbytting: Den forvitrer så raskt at mengder med ornamenter og profiler i løpet av de neste par tiår må skiftes ut både på Nidarosdomen selv og i Stavanger.
Vi har stor kunnskap om geologiske og tekniske egenskaper til kleberforekomster i Norge. Det samme gjelder hvordan de ulike stein forvitrer. Noen steinhoggere har dessuten tilegnet seg solid kunnskap om hogging av mange forskjellige klebertyper og de kjenner dermed hvilke typer som kan passe i et gitt tilfelle. Men det er ytterst få steinbrytere og steinhoggere – og heller ingen andre! – som kjenner hemmelighetene ved den tilsynelatende lettvinte måten man tok ut stein på i mange titalls kleberforekomster for drøyt 100 år siden. Og det er fordi det er ytterst få som bryter stein ved hjelp av manuelt arbeid og enkelt boreutstyr. Steinindustrien er i dag så gjennom-mekanisert at den i stor grad dreier seg om maskinkjøring.
Otta: Fra manuelle brytningsmetoder til mekanisering
Vi kan ta Ottadistriktet som eksempel på mekaniseringen. Og det gjør vi fordi her levde eldgamle, manuelle metoder lenge side om side med det mest moderne som kunne oppdrives i første halvdel av 1900-tallet.
Den tradisjonelle måten å bryte kleber på i Ottadistriktet (og nesten alle andre steder i Norge og hele verden før siste halvdel av 1800-tallet), var ved hjelp av kanalhogging: Man hogde seg slisser, oftest med hakker, omkring blokken som man trengte, kilte den ut i underkant – og dermed hadde man en råform til en kvaderstein, en gravstein, en ovnsdetalj, en foringsstein til en industriovn (eller til en klebergryte). De fleste stein ble tatt ut på mål, dvs. at man hadde en nokså klar formening om hva uttaket skulle tjene, hva blokken skulle brukes til. Tilsvarende metoder har blitt benyttet gjennom hele historien når det gjelder uttak av myke steintyper, altså også sandstein, kalkstein og ofte også marmor – helt siden Det gamle Egypt og enda lenger tilbake.
Det interessante med Otta, er at denne uttaksmåten ble benyttet til langt inn på 1930-tallet, til tross for at mekaniseringen startet 30 år tidligere. Mekaniseringen kunne være veldig smålåten, som for eksempel å benytte trykkluftdrevet boring og skyte litt med krutt eller kile ut steinen, men helst mindre smålåten ved bruk av sømboring (boring tett i tett for å lage kanaler), noen ganger også med jackhammere.
Tilsvarende metoder benyttet man i de fleste av Nidarosdomens små kleberbrudd fra 1870 og helt frem til 1990-tallet (etter hvert med hydrauliske bormaskiner). Metodene var også vanlige i mange andre kleberbrudd. Trykkluftdrevet boring erstattet håndboring på begynnelsen av 1900-tallet. Håndboring var i en overgangsperiode på 1800-tallet en viktig del av steinbrytningen.
Allerede omkring 1915, da Østlandske Stenexport fikk hånd om de største og beste forekomstene i Otta-Lalm-distriktet (Bårstad, Åsåren o.l.) og innrettet seg med saghus og taubane, startet en helt annen mekanisering, nemlig brytning ved hjelp av topp moderne linesaging og borerigger. Dette var for å ta ut stor blokkstein som skulle inn i produksjonslinja i saghuset – sages ned til plater og mindre blokker. Den direkte relasjonen mellom berget og hva akkurat den delen av berget kunne brukes til var dermed brutt. Og slik oppsto det også mer skrot fra steinbrytningen enn tidligere. Det var bare den beste steinen man kunne bruke i produksjonslinjen. Resten gikk på dynga (eller ble aldri forsøkt tatt ut).
Hvorfor kunne man ikke benytte seg av det moderne, dyre utstyret over alt? Svaret synes enkelt: Ulike aktører hadde naturligvis ikke lik tilgang på kapital! Men det er ikke hele svaret, for noen holdt faktisk på den gamle kanalhoggemetoden fordi det ikke var så enkelt å benytte seg av mye teknisk utstyr i vanskelige forekomster. Det kunne altså være billigere å produsere manuelt, kanskje trengte man heller ikke den store mengden stein som skulle til for å fore en produksjonslinje i et saghus – i en fabrikk.
I de senere årene, frem til nedleggelsen for et par år tilbake, drev man i Ottadistriktet med brytning ved hjelp av store kjedesager. Dermed var ringen sluttet for en hundre år gammel mekaniseringstradisjon. Også ellers i verden benytter man seg nå stort sett av kjedesaging og linesaging i kleberbrudd, selv om det nok kan være noen få som fortsatt borer og sprenger, borer og kiler eller sømborer.
Men det gir ingen økonomi å skulle ta ut kleberstein med annet enn storstilt mekanisering, i alle fall når man produserer for store markeder langt unna det lokale. Og dette gjelder også for land som India, Kina og Brasil. Arbeidskraften er også her for dyr til at det går an å sette folk til å hogge ut svære mengder med store steinblokker. I realiteten er det altså store kleberbrudd og mekanisering i andre deler av verden som har utkonkurrert den norske kleberindustrien. Med andre ord globalisering.
KJEDESAGING: Moderne kjedesaging i Nyseterbruddet ved Otta i 1998. Foto: Per Storemyr
Manuell brytning i Sveits, på Menorca, i Trondheim – og Hyllestad
Vi har mange historier om bruk av manuelle metoder fra andre deler av verden. Mye nærmere i tid og rom enn vi vanligvis tenker på. I Bern i Sveits holdt man faktisk på med storstilt manuell uthogging av sandstein helt til 1950-tallet, lenge etter at mekanisering hadde gjort sitt inntog. På De baleariske øyer holder man det fortsatt gående i den myke kalksandsteinen – for lokale formål.
Det er interessant å legge merke til at det knapt finnes noen opptegnelser om at slik hogging var spesielt tidkrevende eller ekstremt hardt arbeid. Er man i tradisjonen, så har man tilegnet seg den nødvendige rytme og forståelse – og sikkert også en god porsjon yrkesstolthet. Men det skal naturligvis ikke stikkes under en stol at tiår med slikt arbeid nok har tært på helsen til folk, ikke minst om arbeidsforholdene ellers var slette.
KANALHOGGING: Sandsteinsbrudd i Ostermundigen, nær Bern i Sveits. Kanalhogging på 1950-tallet. Foto: W. Nydegger, i boken «Ostermundigen. Geschichte. Gemeindeentwicklung. Alte Ansichten», av Schmalz, K. L., 1983, utgitt av Einwohnergemeinde Ostermundigen. Les mer om historien til sandstein i Bern
MENORCA: Brytning av Piedra de marés på Menorca med kanalhogging i dag. Video til organisasjonen Documentales etnograficos
I Norge har vi knapt med lignende erfaringer etter at kanalhoggingen i Otta opphørte like før krigen. Men i 2011 testet steinhogger Eva Stavsøien ved Nidarosdomen uttak av kleberstein på gammelmåten, ved hjelp av kanalhogging med tradisjonelle hakker smidd i smia til domens verksteder. Eksperimentet ble utført i det gamle kleberbruddet på Klungen ved Øysand i Trøndelag : Stavsøien kunne vise at det var praktisk mulig, uten ekstrem arbeidsinnsats og stort tidsforbruk, å få ut grei stein: Omtrent to timer tar det å hogge ut en blokk på omtrent 40x30x20 cm, egnet til kvaderstein, vel å merke først når man har hogd seg en «arbeidsplass».
Dessverre var Stavsøien av kulturminnehensyn (for å unngå ødeleggelse av gamle brytningsspor i bergveggene) henvist til å arbeide i en nokså oppsprukket del av forekomsten og derfor var det ikke mulig å hogge ut så store blokker som ønskelig. Men konklusjonen var at med bedre berg og mer erfaring, er det fullt mulig å jobbe på gammelmåten. Sikkert også å utvide arbeidsmåten til større produksjon enn noen få blokker. Det vil si: Det er ingen umulig tanke å skulle produsere stein til restaureringsformål på gammelmåten.
STAVSØIENS EKSPERIMENT: Eva Stavsøien tar ut kleber med gammeldags kanalhogging i kleberbruddet på Klungen i 2011. Foto: Per Storemyr
STAVSØIENS EKSPERIMENT: Video av Øystein Aarlott Digre, 2011.
Det har vært gjort mange tilsvarende tester ved Norsk Kvernsteinsenter i Hyllestad i Ytre Sogn, spesielt av Torbjørn Løland, men med en annen, hardere steintype, nemlig granatglimmerskifer til kvernsteinsproduksjon. Her tar det lengre tid å hogge en sirkulær håndkvernstein, omtrent 1-2 dager.
Norsk Håndverksinstitutt på Maihaugen har vært involvert i disse eksperimentene og tradisjonell kunnskap har vært samlet inn blant de eldre i Hyllestad. Arbeidet har vært del av et stort internasjonal forskningsprosjekt om kvernstein, det såkalte Millstone-prosjektet for et par år tilbake. Og ikke minst: Det har vært satset stort på formidling – også for skoleelever:
KVERNSTEIN: Skoleelever splitter kvernstein de selv har hogd fra berget. Video: Norsk Kvernsteinsenter
I Hyllestad har kvernsteinsproduksjon på gammelmåten faktisk blitt «business» for bedriften Åfjordstein. Med en del hjelp av moderne metoder produseres håndkvernsteiner og større vasskvernsteiner for landets mange museer. Mange museer ønsker å vise hvordan maling av korn gikk for seg i gamle dager – og de ønsker seg «autentiske» kvernsteiner.
Det er jo ikke noe i veien for å tenke seg at også produksjon av kleberstein på gammelmåten kan bli «business» – for salg til restaureringsprosjekter – der forholdene ligger til rette for det.
Naturligvis er det åpenbart at en slik produksjon vil være kostnadskrevende – i alle fall om man ser på kostnader pr. volumenhet og sammenligner med industriell produksjon.
Men her er vi ved en kjerne i problemstillingen: Som i Hyllestad skal det produseres for kulturminneformål. I mange andre deler av kulturminnevernet sammenligner man ikke kostnader til materialframskaffing med moderne, industriell produksjon. For det er jo en stor del av vitsen med kulturminnevernet – å ta vare på eller å gjenoppdage håndverkstradisjoner tilpasset formålet. Tradisjonell tømring er et godt eksempel, og det har vi mye av i Norge. Men vi har også et annet eksempel som ligger nærmere steinhåndverk, nemlig kalkbrenning. Da reiser vi igjen til Hyllestad.
Eksperimentell arkeologi – kalkbrenning på gammelmåten
Fra slutten av 1800-tallet ble tradisjonell kalkmørtel fortrengt av knallhard Portlandsement, også ved restaurering av gamle steinbygninger. Det har gitt store skader på bygningene, et tema vi ikke skal ta opp videre her. Men på 1990-allet innså man i kulturminnevernet at man måtte tilbake til «svakere», fleksibel kalkmørtel ved restaureringsprosjekter.
Problemet var bare at det verken fantes kunnskap om bruk av kalk eller produksjon av tradisjonell brentkalk. Man hadde altså ikke egnet materiale for hånden, en situasjon som er helt analog til dagens mangel på kleberstein. Man har siden den tid benyttet industrielt produsert brent- og lesket kalk (som primært går til industriprosesser og jordbruk). Dette er en fremgangsmåte som i mange tilfeller har gitt gode resultater, men som ikke har kunnet demme opp for introduksjon av alternativer til Portlandsement, først og fremst industrielt produsert og langtransportert naturlig hydraulisk kalk (NHL, stort sett fra Frankrike). Denne er nokså hard og «sterk» og anses som et «kompromiss» mellom Portlandsement og industrielt brent kalk, som er ganske «svak».
Men industrielt produsert kalk er også «svakere» enn de fleste gamle kalkmørtler. Dette er, forenklet, fordi de industrielle kildene til kalk (marmor og kalkstein) er ekstremt rene (høyt innhold av kalk, CaCO3), mens kildene til lokalt produsert kalk i gamle dager stort sett var temmelig urene – og svært mangfoldige.
KALKMANGFOLD: Eksperimentell produksjon av kalk på gammelmåten gir et stor mangfold i kvalitet på lesket kalk – noe helt annet enn hva industriell produksjon kan varte opp med. Foto: Per Storemyr
Mangfoldet lå i utnyttelse av lokale og regionale forekomster i de deler av Norge som har marmor og kalkstein; på Østlandet, i Sunnhordaland, på Sunnmøre, i Trøndelag og i Nordland, for å nevne de viktigste regionene. Dette bidro helt fra middelalderen til innpå 1900-tallet at det ble utviklet sterke lokale tradisjoner; også bondetradisjoner – for det trengtes kalk til både bygging på gården og kalking/desinfisering av fjøset. Kunnskap om brenning og bruk av kalk gikk som ved alt tradisjonelt håndverk fra far til sønn. Og så ble hele tradisjonen borte vekk med Portlandsement, betong, industrialisering og masseproduksjon.
Men siden begynnelsen av 2000-tallet har «kalkentusiaster» prøvd å gjenopplive tradisjonene, ved å bygge enkle ovner av tilsvarende type som gamle «bondekalkovner», riktignok med bruk av moderne materialer, som f.eks. ildfaststein. I det siste har eksperimenteringen nærmest eksplodert, med masse dugnadsinnsats og formidling, men også bredt støttet av kulturminnevernet (bl.a. Riksantikvaren), som for alvor har sett verdien av arbeidet. Vi har eksempler fra Oslo, Røros, Trondheim (Nidarosdomen), Hamar og Hyllestad. Sistnevnte er et nær fullskala eksperimentelt arkeologiprosjekt (2017), da ovnen er bygd med lokale materialer som en fri kopi av typiske middelalderovner. Nå skal det snart også brennes i Hardanger og i Stavanger – alle steder for å skaffe lokal kalk til restaureringsprosjekter.
HJEMMEBRENT: Lesking av «hjemmebrent» kalk foran «middelaldersk» kalkovn i Hyllestad i 2017. Video: Per Storemyr. Se også webartikkel om brenningen.
En sentral forutsetning for at dette har kunnet skje, er at de eksperimentelle prosjektene har foregått med større og mindre museer i ryggen: Verkstedene ved Nidarosdomen er del av et stort museum (NDR), på Røros var det Rørosmuseet, på Hamar Anno Museum, i Hyllestad Musea i Sogn og Fjordane/Kvernsteinsparken, i Hardanger Agatunet og i Stavanger bl.a. Arkeologisk Museum ved UiS. Slik virksomhet er stort sett altfor tid- og kostnadskrevende – og kunnskapskrevende – til at den kan utføres uten solid ryggdekning.
Entusiasmen i Norge er et ekko av hva som rører seg over hele Europa og det er stor kontakt over landegrensene, for Norge sin del spesielt mot Sverige, Danmark og De britiske øyer. Man begynner å skape en ny tradisjon med solide røtter i den gamle kalkbrenningen. Det er et tegn i tiden; å skape et håndverksmangfold som står i sterk kontrast til masseproduksjon, ikke bare fordi det er gøy og historisk interessant, men fordi det faktisk er nødvendig om vi skal kunne bevare kulturarven på en god måte. Det har tatt nesten en generasjon å komme hit. Det har kostet tid og penger, men landet er nå i mye bedre stand til å ta vare på de gamle steinbygningene enn tidligere.
Tanker om småskala/eksperimentell kleberbrytning i fremtiden
Gjenopplivingen av gamle kalktradisjoner er en sterk påminning om at noe tilsvarende burde være mulig å få til når det gjelder småskala uttak av kleberstein, selv om det nok vil være mer krevende. Dette er fordi det er mer tids- og arbeidskrevende å skulle starte opp og holde det periodisk gående selv i et lite steinbrudd, sammenlignet med kalkbrenning. Dessuten er det “historiske markedet” for kleber mindre enn for kalk. Man har heller ikke et sentralt element som kalkproduksjon nødvendigvis inneholder – ilden. Den er viktig for langvarig dugnad; brenning oppfattes nok som mer spennende enn å skulle hakke løs på berget.
Dessuten innebærer steinbrytning nesten alltid mye forarbeid og en viss investering før en kan komme ordentlig i gang, så som fjerning av overdekning og dårlig berg, sikring og tilkomstvei. Likeledes må man få i stand avtaler med grunneiere, og svært kronglete byråkrati må overvinnes – bl.a. konsesjonslovgivningen (alle uttak av naturstein krever konsesjon) og evt. reguleringsplaner og andre offentlige reguleringer, ikke minst verneforskrifter (Kulturminneloven). Men for kalkbrenning må man jo også først bygge ovnen og ta ut steinen! I eksempelet over (Hyllestad) var kostnadene til bygging av ovn og brenning om lag en halv million og innebar 7 måneders praktisk arbeid med høy grad av dugnadsinnsats. Skulle man ha prissatt arbeidsinnsatsen med «dagens satser», ville kostnadene ha blitt langt høyere – i størrelsesorden 2 millioner kroner.
Og noen må begynne – eller rettere sagt følge i fotsporene til både steinbryterne ved Otta på 1930-tallet og Eva Stavsøien i 2011. Og naturlig nok ta innover seg alle andre gamle tradisjoner med småskala brytning som finnes i utlandet – og i Norge, kanskje spesielt ved Nidarosdomen. Verkstedene ved domen hadde på det meste seks små kleberbrudd i gang samtidig på slutten av 1800-tallet, riktignok i stor grad ved bruk av håndboring og kruttsprengning, noe som ikke alltid var like skånsomt overfor steinen…
Det ville være naturlig om eksperimentering startet i tilknytning til de største restaureringsmiljøene i landet, i Trondheim, i Bergen, i Stavanger – eller kanskje finnes det andre som starter opp? Ottadistriktet peker seg jo ut som det sted i landet med de mest omfattende tradisjoner!
Som vi har sett, vil det være av sentral betydning at aktuelle museer er interesserte og bidrar til nødvendig ryggdekning, både økonomisk og faglig. Sentralt er det nok også at slik virksomhet sjelden går bra når det foregår «top-down». Det må være genuine interesser og behov på lokalt plan som gir støtet, men som kulturminnevernet nasjonalt, regionalt og lokalt må evne å støtte! Også geologiske miljøer, NGU og universitetene, burde på banen som støttende, også steinindustrien! Og kulturminnevernet, særlig Riksantikvaren, kan naturligvis oppmuntre til virksomhet rundt omkring i landet for å gjenopplive kleberbrytetradisjoner – ved å utlyse midler til slike prosjekter.
Mulige forekomster for småskala/eksperimentell drift
En ny jakt etter god og tilpasset kleberstein vil være en forlengelse av jakten som nå har pågått i 150 år i Norge for å skaffe stein til både store og mindre restaureringsoppgaver – og til nye bygg. I hele denne tiden har Nidarosdomen hatt en fremtredende rolle, men de har ikke vært alene. I nesten alle de større byene og flere andre steder har det vært aktører på let etter kleberstein, inntil tidlig 1900-tall.
Men dagens jakt er vesensforskjellig av minst to årsaker: Det trengs nå svært lite stein i forhold til tidligere fordi store gjenreisninger er en saga blott. I stor grad dreier det seg nå om å skaffe stein for utskifting av forvitret stein som ble satt inn under tidligere restaureringsarbeider.
SPLITTING: Steinhoggerne Atle Elverum og Henning Grøtt deler opp blokk ved hjelp av kiler med blekker i kleberbruddet på Bubakk ved Kvikne i 1995. Dette var et av de aller siste steinuttakene i bruddet. Nå forvitrer steinen de tok ut… Foto: Per Storemyr
Den andre årsaken er at man i de siste drøye 50-60 år har vært ute etter å skaffe store blokker som kunne sages ned i verkstedene. God, gammel steinbrytning på mål (altså tilpasset aktuell bruk på bygningen) har ikke vært standarden. Dermed ble mange brudd veid og funnet for lette. Om man igjen innfører mål-perspektivet og småskala, eksperimentell drift, er det mulig flere av bruddene som ble gitt opp likevel kan være interessante.
Det vil kreve utstrakt synfaring og prøvehogging for å finne egnede kvaliteter til ulike formål blant kjente brudd og forekomster. Videre må forvitringsperspektivet stå sentralt: Man ønsker ikke å starte i brudd som er eller kan bli beryktet!
Under er en kort oversikt over forekomster og gamle brudd som kunne inngå i undersøkelsesprogrammer. Bortsett fra Klungen og Grunnes (se over) er det få/ingen som i den senere tid har vært gjenstand for vurderinger knyttet til småskala/eksperimentell drift. Oversikten tar hensyn til at eldre brudd (typisk vikingtid/middelalder) som har vært gjenstand for drift på 1800-tallet eller senere, er de mest aktuelle for ny drift. Urørte, eller nesten urørte gamle brudd har så høy kulturhistorisk verdi at det kun i eksepsjonelle situasjoner vil være aktuelt å vurdere videre arbeid. Men også brudd som var i drift i senere tider kan ha høy verdi (se neste kapittel). Det er til en viss grad også tatt hensyn til beliggenhet/tilgjengelighet i oversikten; forekomster langt til fjells er sjelden berørt.
De brudd i oversikten som ligger langt fra folk vil trolig ikke egne seg for en type småskala drift på gammelmåten. Slike prosjekter vil være enklere å utvikle sammen med museer i rimelig nærhet til infrastruktur. Dette er også fordi slike prosjekter naturligvis har et stort formidlingspotensial!
Ottadistriktet: Her er det mange (mer enn 20) eldre og nyere brudd og i noen av disse burde det være mulig å finne kvaliteter som ikke er for myke og som i beste fall kan egne seg som en slags «generell» restaureringsstein. Mange brudd vil egne seg rent teknisk for småskala drift. Dessuten finnes det store mengder gjenliggende stein i bruddene.
Tynset-Folldal-området: Her er det 5-6 eldre brudd som kanskje kan være egnet, men de er ikke undersøkt med tanke på småskala drift.
Østfold: Solerud og Viken kleberbrudd ved Store Le og andre brudd. Dette er brudd fra vikingtid/middelalder, de førstnevnte har vært sterkt utnyttet på 18- og 1900-tallet. Det burde kunne finnes mindre deler i disse bruddene som er egnet for småskala drift.
Akershus. Flere gamle brudd (vikingtid/middelalder) som ikke er undersøkt med tanke på småskala drift. Noen ble benyttet for restaureringsformål og nye bygg (1800-tallet og senere).
Aust-Agder. Her er det ca. 10 brudd, mest fra vikingtid/middelalder, noen også utnyttet i nyere tid. De har ikke vært undersøkt med tanke på småskala drift.
Rogaland. Mange små brudd, spesielt i Haugesundområdet, få/ingen av dem aktuelle for smådrift. Varaberg på Vestre Åmøy kan være en kleberkilde til Stavanger domkirke, ellers er steinproveniensen for kleber ukjent. Skal en prøve å skaffe lignende stein som ble benyttet ved bygging av Stavangerdomen, må det først utføres omfattende geologiske undersøkelser/synfaring.
Hordaland. Her er det svært mange brudd, ofte bratte/vanskelig tilgjengelige og (nesten) uttømte. Selv om de er godt undersøkt med hensyn til geologi/som kilde til kirkebygging og gryter (proveniens), har dette knapt skjedd med tanke på småskala drift. Kanskje det finnes noen svært få muligheter.
Trøndelag. Klungen ved Øysand: Bruddet har som nevnt vært benyttet til eksperimentuttak på gammelmåten. Selv om dette i seg selv ikke ga gode nok emner til restaureringsformål, så kan andre deler av forekomsten være av bedre kvalitet. Det er få andre egnede brudd i Trøndelag; i undertegnedes «Nidarosdomens grunnfjell» (2015) finnes det en fullstendig oversikt over alle tidligere undersøkelsesarbeider i disse bruddene (og mange andre i øvrige deler av landet), inklusive omfattende «eksperimentdrift» på 18- og 1900-tallet. Disse arbeidene kan være verd å gjennomgå på nytt.
Nordland har en rekke brudd og forekomster, flere av dem tidligere undersøkt eller benyttet av Nidarosdomen, inklusive dagens arbeider i Dalhaugen. Det kan være verd å utvide perspektivet i Nordland til også å omfatte talkressurser (Altermark), der det har vært omfattende, gammel drift på røykrør i talkrik kleberstein. Dessuten er det åpenbart at de gigantiske, ikke-benyttede, forekomstene langs riksgrensen (Linnajavri) bør bli gjenstand for nye runder med vurderinger, selv om tilkomsten er vanskelig.
Troms og Finnmark: Vrakstein i Grunnes (Målselv) er i dag den eneste kilden til restaureringsstein og denne smådriften må naturligvis fortsette med egnet driftsopplegg. Her har man en stein, som til tross for at den ikke er høyt elsket av steinhoggerne, kan fungere som en slags generell restaureringsstein. Det er mange andre forekomster helt i nord, de aller fleste tidligere vurdert og funnet «for dårlige».
BUBAKK: Kleberbruddet på Kvikne/Bubakk på 1960-tallet. Her har NDR steinbrytere gjort et dypt kutt inn i alle sporene etter gamle uttak av gryter og kar. Foto: Arne Skjølsvold, fotoarkivet, Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo (CC BY-SA 4.0)
Verneforskrifter og arkeologiske undersøkelser
De fleste kjenner saken om Kvikne klebersteinsbrudd, der NDR på slutten av 1990-tallet ble politianmeldt av Universitetet i Oslo (UiO) for å ha ødelagt spor etter Norges eldste daterte grytehogging (ca. 500-200 f.Kr.) for å skaffe stein til Nidarosdomen. Saken ble henlagt, for det var vel strengt tatt UiO selv som i flere omganger hadde gitt tillatelse til ny brytning.
Man kan vurdere anmeldelsen som et eksempel statuert i forhold til all den ødeleggelse som har foregått i svært mange kleberbrudd fra 1800-tallet og fremover. Store kulturhistoriske verdier er gått tapt. Men samtidig er det jo også skapt nye verdier. Flere generasjoner steinbrytere har satt sine merker i berget. Steinforekomster er av natur dynamiske ressurser inntil verneforskriftene blir for strenge. Og sett som ressurser med mangfoldige verdier, så er det svært mye verre at mange gamle steinbrudd er blitt offer for moderne utbygging; vi har flere eksempler i de senere år, bl.a. det viktige middelalderbruddet på Bakkaunet i Trondheim by. Riksantikvaren ga grønt lys for utbyggingen.
Skal et gammelt brudd med en lang historie nå vurderes for ny, småskala drift, så er det – om det blir gjort fritak fra Kulturminneloven – essensielt med gode arkeologiske undersøkelser i forkant. Vi har et godt eksempel på slike undersøkelser, fra det middelalderske Klungenbruddet (se over) på slutten av 1990-tallet. Den gang planla man å ta ut litt restaureringsstein med linesaging i bruddet. Det ble gitt fritak under forutsetning av arkeologisk utgraving og at nytt uttak ikke skulle ødelegge viktige, gamle spor. Utgravingen var omfattende fordi store mengder jord måtte graves bort med maskin. Resultatene kom: Det viste seg at den aktuelle delen av bruddet i hovedsak hadde vært i bruk på 1800-tallet, en brytningsfase man således fikk ny kunnskap om. Det var steinbryterne den gang som hadde hogd bort de riktig gamle spor!
KLUNGENBRUDDET: Etter arkeologiske utgravinger og prøveuttak med linesaging, ca. 2000. Foto: Per Storemyr.
Det har blitt gjort flere arkeologiske utgravinger i kleberbrudd de senere år, men Klungen er det eneste stedet der formålet var ny steinbrytning. Undersøkelsen er dermed viktig for andre, tilsvarende jobber i fremtiden, også fordi den viste viktigheten av godt teamarbeid mellom grunneier, vernemyndigheter, arkeologer, geologer – og ikke minst steinhoggere og steinbrytere.
Linesagingen ga ikke gode resultater. Metoden var for hardhendt. Men det er en annen historie; den som førte til at Eva Stavsøien 10 år senere prøvde seg på nytt – denne gang med middelalderverktøy. Et grunnlag for gjenoppdagelse av et gammel håndverk ble lagt. Neste gang kan det lykkes i større skala – ett eller annet sted i landet – for å skaffe restaureringsstein. Alle gode ting er tre.
*
Denne artikkelen er delvis skrevet innen prosjektet «Kartverktøy for forvaltning av steinbrudds-landskapet i Hyllestad» (2016-17), som også inneholder en seksjon om problemene med å skaffe stein til restaurering i Norge. Prosjektet er finansiert av Riksantikvaren (over verdensarvmidler) og Musea i Sogn og Fjordane, avd. Norsk Kvernsteinsenter. Artikkelen er ment som diskusjonsgrunnlag og til debatt. Alle synspunkter står for forfatterens egen regning.
(Oppdatert 6. mai 2018, først og fremst fordi jeg under skriving ikke visste at kleberbrytning i Handöl i Sverige ble nedlagt i 2013.)
Litteratur
Standardverk om historien til kleberstein i Norge:
Helland, A. 1893. Tagskifere, heller og vekstene, NGU, 10
Skjølsvold, A. 1961. Klebersteinsindustrien i vikingetiden. Oslo
Hansen, G. & Storemyr, P. (eds.) 2017. Soapstone in the North: Quarries, Products and People. 7000 BC – AD 1700. UBAS University of Bergen Archaeological Series, 9
Mange av opplysningene i artikkelen er basert på:
Kleiven, T. 2013. Klebereventyret på Bårstad og Sagflaten, Lalm
Krekling, K. 1995. Det mjuke berget: Kleberstein i Gudbrandsdalen, Lillehammer
Stavsøien, E. 2017. Soapstone Quarrying, a Stoneworker’s Approach. In: Hansen, G. & Storemyr, P. (eds.) Soapstone in the North: Quarries, Products and People. 7000 BC – AD 1700. UBAS University of Bergen Archaeological Series, 9, 29-40
Storemyr, P. 1997. The Stones of Nidaros. An Applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral. Ph.d-thesis, no. 1997:92, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim
Storemyr, P. 2015. Nidarosdomens grunnfjell. En reise i steinbryternes fotspor fra Det gamle Egypt til Europas nordligste katedral. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders Forlag, Trondheim
Storemyr, P., Berg, A. & Heldal, T. 2002. Problems in reopening medieval stone quarries: A study of Norwegian failures. In: Lazzarini, L. (ed.) ASMOSIA 6, Interdisciplinary Studies on Ancient Stone, Bottega d’Erasmo, Padova, 63-72
Tidligere artikler på denne websiden om tilsvarende temaer:
With pickaxe into modern times: Quarrying of Bernese sandstone (CH)
With pickaxe into modern times II: Quarrying of Marés at the Balearic Islands
Stone extraction with pickaxes in Ancient Egypt: Fact or fiction?
Experimental archaeology: The traditional way of quarrying soapstone
New ways of looking at highly organised stone quarrying in Ancient Egypt
